Det fantes bare en type magi

For en som har vokst opp i Storhamar Ishall, så er det særs merkelig å tenke på at Pål Johnsen ikke lenger spiller ishockey. Det er nesten ikke til å tro fortsatt. Storhamar er nå på vei inn i en ny epoke. Dagen før Magic skal få sin velfortjente hyllest i Hamar OL-Amfi synes jeg derfor det er på sin plass med en liten hyllest og litt mimring over hva Pål, på mange måter den største spilleren i klubbens historie, har betydd for Storhamarfamilien.

Pål Johnsen, fra Hamar Arbeiderblad 27. februar 1982

Jeg ble kjent med Pål Johnsen da vi endelig fikk en hall på Storhamar, og vi begynte på hockeyskolen under kyndig veiledning av pappa Bjørn. Alle fikk tidlig forstå hvor viktig det var å dra ut skjærene med Bjørn som trener. Det ble tidlig klart at Pål kom til å tilbringe de fleste av sine våkne timer i hallen. Det var ingen som brukte mer tid i hallen, og det har vi vært så heldige å få se resultatet av i så mange sesonger.

Fra hockeyskolen, Hamar Dagblad, 9. oktober 1981. Pål nederst til venstre i bildet, Bjørn i bakerste rekke.

Allerede på hockeyskolen var Pål forut for sin tid og var den yngste på isen. Gjennom hele oppveksten så var han ofte både den minste og yngste på laget han spilte på.

Jeg husker vi dro rett fra Storhamar skole, innom hjemme hos Pål for å hente hockeybagen før vi dro i hallen til trening klokka tre. Ikke skjønner jeg hvordan det er mulig å ha trenere som kunne stille opp på slike klokkeslett, men takk skal dere ha! Når treningene var ferdig så ble Pål igjen i hallen for å hjelpe til på A-lagstreningene. Han var fast inventar på hjemmekampene og brukte pausene til å passe på at stjernene på A-laget hadde nok sportsdrikk når pucken ble droppet igjen. Etterhvert så ble det vel treninger med både to og tre lag i løpet av en kveld for Pål.

Med Pål på laget så fikk resten av gutta trua på at det var mulig å vinne. Ett av de sterkeste minnene mine var fra en kretslagsturnering i Kongsberg, hvor det var Pål, resten av Storhamarlaget og noen gutter fra Vinger som spilte uavgjort 2-2 mot Oslo. Pål i rekke med Tore Vikingstad og Stian Tangen kunne gjøre livet surt for de fleste. Vi andre hang i tauene så godt vi kunne og fikk til et strålende resultat.

Når man er klart yngst i en hockeygarderobe så er det en del man må gjennom og man må tåle noen ekstra meldinger. Jeg tror det er bra at flere av episodene har forblitt i garderoben, selv om en viss Remo har gjort sitt for å spre noen av historiene. Men selv om Pål var minst i garderoben, så ble han tidlig den største ute på isen. Med sine finter og sin spilleforståelse hadde de andre bare flaks hvis de fikk låne pucken litt. De som var så heldige å få spille i rekke med Pål ble løftet frem til både guttelandslag og toppscorertitler. Pål var alltid den som kom ut med pucken fra rundvantet, nesten uansett hvor mange andre som var med og sloss om gummiskiva. Spilleren med nummer 6 på ryggen lå alltid et par trekk foran de andre.

På spilte med akkurat det nummeret fordi det var nummeret til hans store idol i barndommen, Jon-Hroar Nordstrøm. Jon-Hroar spilte fortsatt da Pål ble tatt opp i A-stallen og 18-drakta var ledig. Spillere som Jørgen Salsten, Rune Botner og Svennis har vært så heldige å få låne den drakta før Pål tok den.

Da vi vokste opp så var det Mester-Erik som var lokomotivet i Storhamarstallen. Mestern tok klubben til et nytt nivå og banet vei for bøndene i hockey-Norge. Det er vanskelig å tenke seg at noen skal kunne måle seg med ham i Storhamarhistorien, men jeg synes at Pål på mange måter kan nettopp det. Pål slo seg opp i A-stallen på en tid hvor Storhamar nærmest støvsugde Norge for de beste hockeyspillerne. Det var egentlig ingen andre som klarte det i årene før, men Pål viste at det gikk an og inspirerte årgangene som kom etter. Ikke bare etablerte han seg på laget, men han ble den store stjernen også. Flere gode norske spillere får ha meg unnskyldt, men jeg våger påstanden at vi ikke har sett en bedre nordmann i den hjemlige ligaen som Magic i sesongen før han prøvde lykken i Sverige. Når han hentet pucken bak mål på Jordal så rygget alle fem Enga-spillerne hjem. Ingen turte å gå på, fordi de visste at de kom til å bli rundlurt.

Mens vi andre etterhvert enten la opp eller fortsatte å spille hockey i kokkosligaer, uten evne til å skjønne at vi burde ha lagt opp, så spilte Pål på landslaget. Jeg synes han hadde fortjent å flere kamper der.

Etterhvert så ble Pål kontinuitetsbæreren på Hamar Vest. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det kunne ha gått dersom han ikke hadde hatt den grenseløse kjærligheten for hockeysporten og klubben sin. Vi andre har mang en gang tenkt at det ville løse seg på et vis så lenge Magic var med, uansett hvor mørkt det har sett ut for klubben noen ganger. Det er akkurat derfor jeg mener at Påls nr 18 bør henge akkurat like høyt som nr 20. Pål har blitt symbolet på klubbspilleren fremfor noen i Norge.

Nå er den aktive karrieren over, og Storhamar kommer aldri til å bli helt den samme klubben uten Pål på isen. Nå er han heldigvis med og fører klubben videre i en ny rolle, og vi er utrolig takknemlige for det, vi som aldri vil få Storhamar ut av blodet vårt. Du ga deg på høyden, og jeg synes det er fint at du selv fikk bestemme. Var det opp til meg så skulle du få spilt i Storhamar til du måtte dra frem rullatoren, men jeg skjønner at alt har en ende.

 

Takk for alt du gjorde på isen Pål, jeg er stolt av å ha vært din lagkamerat i flere sesonger. Jeg gleder meg til å overvære din så utrolig fortjente hyllest i morgen. Den er på sin plass etter alle de magiske øyeblikkene du har gitt oss!